Når du aldri føler deg bra nok
Når du aldri føler deg bra nok
Daglig blir vi bombadert av tusenkunstnere på nett og ellers i media. Folk som fikser det. På strak arm. Resultatene vi ser er resultatet av mange års prøving og feiling. Vi ser ikke veien men bare målet. Noe som media overfokuserer på. Hvorfor lar vi oss forhekse av dette falske idealet?
Et klasseskille
Den lange veien til målet skal gjerne skjules. Alt det strevsomme arbeidet. Denne misoppfattede fremstillingen eller “effortless work” går faktisk tilbake til tiden da overklassen konstrasterte seg fra middelklassen og arbeiderklassen. Klasseskillet gikk mellom de som måtte jobbe hardt for salt i maten og de som kunne leve uten anstrengelser og tilbringe livet med å kultuvere kreative og sosiale egenskaper.
Romatiske idealer på ville veier?
Det vi daglig mates gjennom media kan gå tilbake romantikkens idealer på 1800-tallet, hvor enestående mennesker eller genier gjerne ble dyrket frem. I dag blir talentfulle mennesker løftet frem på samme måte. Sangere og musikere oppfattet som nærmest overmenneskelige genier. Vi ser stadig mennesker med enestående evne til å følge sin intuisjon og fremstille fantastiske prestasjoner, om det er bloggere, fotballspillere eller YouTubere. Men vi ser aldri veien dit.
Det vi ser er en fremstilling av et lett tjent tusenkunstner liv med rødvinstunge smil uten en dråpe svette. Dette er i realiteten en bohemsk forførelse. Et fortidens gjenferd i kulissene av vår tids teater scene. Det avslører hvordan arbeid og bruk av kropp fartsatt er en skam i dag - med mindre det gir det et sted i rampelyset som overmenneske - slik det var i overklassens kretser. De som kunne dyrke sine enestående intellektuelle og kunstneriske evner. Det er disse idealene vi fortsetter å dyrke frem.
Det begynner enmlig med at vi observerer hvordan våre foreldre opptrer som tusenkunstnere, noe som danner en platform media kan bygge videre på.
The missing link
Veien er blitt “the missing link” i våre liv. Personlig tror jeg det er fordi vi tilbringer stadig mindre naturlig tid med våre foreldre. Tiden der vi obeserverer våre foreldre i et familie fellesskap, ser de feilene de gjør og hvilke ting vi må lære av dem på veien blir stadig mindre og mer instutusjonalisert. Dette er det sorte hullet i vår tid. Sosialdemokratiets instusjoner kan ikke ha dette ansvaret.
Det er vi selv som må ta ansvar for å lære hverandre å sette pris på disse sydhavsøyene på ferden til det “lovede land”. Ikke media, ikke instusjoner. Det er en for enkel løsning som skaper for store problemer.
Disse sorte hullene graver nemlig til slutt hull i vår selvopplevelse. Det å være mer blir verdensforståelse og den falske veien til lykke.
Forbrukersamfunnets mantra
Vårt credo eller mantra er blitt “Jeg produserer, derfor er jeg” eller enda bedre, “Jeg konsumerer, derfor er jeg”. All tilknytning til ren indre tilstedeværelse er fraværende i dette mantraet. Det som har verdi er enten å produsere noe eller å konsumere noe. Jeg håper dere kan se veien mot utmattelse av både menensker som natur om vi ikke gjør noen ideologiske grep.
Det hjelper ikke å stoppe ytre forbruk hvir credoet messer: “Gjør! Gjør! Gjør!” eller “Kjøp! Kjøp! Kjøp!” Det blir som å prøve å stoppe et damplokmotiv med full kulltank, med bare håndflaten.
Motstrøm
En motstrømstanke er å begynne å være fornøyd med deg selv akkurat slik du er. Jeg vet, det er forferdelig vanskelig, og det går mot alt du har lært hittil. Det er i praksis å slutte å mate kulltanken med mere kull. Parker damplokomotivet ditt ett øyeblikk, og tenk nytt!
Min guru Jesus
Guruen, profeten og Menneskesønnen Jesus - han går under mange navn - foreslo at de som bar tunge byrder kunne slå følge med ham. Nå mente han det ikke bokstavelig, men billedlig. Følge Min måte å møte livet på, sa han, se hvordan jeg møter alle kravene til meg selv og til min neste på. Ta en pause fra din måte å gjøre det på. Slik du har gjort det hittil.
Han snakket klokelig og kjærlig om denne hvilen - anapauso - der vi kan slutte å jobbe så hardt med å prøve å passe inn. Å holde i hevd generasjoners tunge byrder. Han pekte på en enklere måte å gjøre ting på.
For meg er yoga en av måtene å møte livet på. Den enkle yogaen, der jeg ikke skal være yogadiva.
Der jeg kan være meg i mitt lukkede rom. Bare meg. Innenifra og ut. Det gir meg frihet. Frihet til å puste. Det setter meg fri fra et forbruker og konsum fangenskap om å være mer enn det jeg skal være.
Dette enkle mantraet - å gå inn i hvilen - gir meg den overfloden jeg leter etter. Et fokus som er lett å miste i jungelen der ute, men jeg finner det alltid igjen i pusten. Pusten finner jeg hver gang jeg leter etter den!