Mellomrommet
På terskelen
Mellomromet er et oppholdssted. Der vi står på terskelen Det er punktet der vi forlater det som var, til noe nytt. Dette mellomromet er også en mulighet til å være tilstede i det som er. Mellomrommet. Det er som vekslingen mellom din innpust og utpust. En prosess som går naturlig og uavbrutt i din egen kropp. Noe kroppen kjenner godt og den harmonerer med. En nødvendighet for at hele deg skal eksistere!
Ut av komfortsonen
Utfordringen kommer når vårt rasjonelle “jeg” skal forstå at vi skal forlate ett sted som vi kjenner godt, og gå inn i noe annet. Vi må inn i noe ukjent eller av komfortsonen vår. Å gi slipp på det trygge kan virke som fullstendig galskap og helt unaturlig.
Lett å gi opp
Det er lett å gi opp i denne prosessen, og krype klynkende tilbake til det du kjenner best. Det trygge og kjente. Smerten av å endres (eller måtte endres) blir for overveldende, og det er bedre å slippe å kjenne på dette. Det gjær rett og slett for vondt.
En metamorfose
Dette er en mulighet som kommer igjen. Hver eneste dag. Hver eneste morgen. På samme måte som solen stiger opp over himmelen. Som metamorfosen fra larve til sommerfugl
Du har mot
Vår fornuft prøver ofte å rasjonalisere disse udefinerte mellomrommene som feil, “skjebnen” eller at vi må bli reddet ut av dette. Noen av oss roper kanskje til Gud. Noen tror Han ikke hører, eller mister troen i møtet med stillheten. Så hvorfor kommer disse situasjonene igjen og igjen? Kanskje er det ikke “skjebnens ironi”, men en mulighet til å vokse? På engels kalles dette “liminal space” som betyr terskel. Et oppholdsrom på terskelen mot endring og transforamsjon. Dette krever mot for å håndtere, og mot til å være tilstede i. Du har dette motet i deg. Du finner ser det på terskelen.
På randen av ditt gjennombrudd
Når vi er tilstede på randen av endring, og lytter med hjertets ører, kan dette være samtalen som synges ut fra kjærlighetens senter:
Samtalen:
Meg: Hei Gud.
Gud: Hei.....
Meg: Jeg går istykker. Kan du helbrede meg, lappe meg sammen?
Gud: Helst ikke.
Meg: Hvorfor ikke?
Gud: Fordi du ikke er et puslespill.
Meg: Men, hva med alle bitene av livet mitt som nå faller fra hverandre?
Gud:La dem være slik for en liten stund. De falt fra hverandre for en grunn. Bruk tiden på å velge hvilke eller om noen av bitene skal tilbake igjen.
Meg: Men du skjønner ikke! Je ger I ferd med å få et sammenbrudd!
Gud: Nei – det er du som ikke skjønner. Du star overfor en gjennombrudd. Det du kjenner nå er voksesmerter. Du kvitter deg med ting og mennesker fra livet ditt som holder deg tilbake. Du faller ikke fra hverandre, men PÅ PLASS. Slapp av. Ta noen dype inn-og-ut pust og la det du ikke trenger lenger falle vekk. Ikke hold fast på ting som ikke lenger passer deg. Gi slipp på dem! Tillat deg selv å vokse.
Meg: Hva vil være igjen av meg, når jeg gjør dette?
Gud: Bare de aller beste bitene.
Meg: Forandring skremmer meg.
Gud: Det jeg prøver å si er: Du er ikke iferd med å endre deg, MEN Å BLI DEN DU EGENTLIG ER!
Meg: Hvem da?
Gud: Den jeg skapte deg til å være! En person full av liv, lys, raushet, håp, mot, glede, nåde, og omtanke. Jeg skapte deg til mer enn de overfladiske bitene du har valgt som representant for deg selv og det du mener er din identitet. De bitene holder du nå fast i med stor grådighet, i redsel for å miste deg selv. La dem falle av. Du endres ikke. Du BLIR DEG! Den jeg skapte deg til!
DEG!
Meg: Der falt en bit til av.
Gud: La den ligge.
Meg: Da har jeg ikke gått i stykker?
God: Selvsagt ikke! – men du stiger opp som en ny morgen - en vakker morgengry.
Dette er en ny dag. OG JEG ØNSKER DEG VELKOMMEN inn i dagen!
Våkn opp.